Homandberg Family

Genealogi

Etterkrigstiden 1945-1970

Etterkrigstiden var en vedvarende vekstperiode i norsk historie, da mye av grunnlaget for dagens velferdsstat ble lagt. Stor grad av tverrpolitisk enighet rådet i tidsrommet, og Arbeiderpartiet satt i regjering 20 av de 25 årene. Fram mot 1970 var det tegn til at denne enigheten var i ferd med å forvitre, samtidig som oljefunn skulle bringe landet inn i en ny tidsalder.

Etter krigen ble det dannet en samlingsregjering med Einar Gerhardsensom statsminister. Den mest prekære oppgaven etter fem år med krigshandlinger var å gjenreise Norge. Ødeleggelsene hadde vært enorme i Finnmark og Nord-Troms, og der ble det satt i gang boligbygging i stor skala. I resten av landet viste det seg at selv om tyskerne hadde påført betydelig skade, hadde de også investert mye i landets infrastruktur. Gjenreisningen gikk derfor mer smertefritt enn man hadde fryktet.

De første etterkrigsårene var preget av mangel på varer og hard valutaRasjoneringen fra krigen ble opprettholdt fram til starten av 1950-tallet. For å bøte på valutamangelen ble det satset på eksportrettet industri. Vel så viktig var det at Norge bestemte seg for å ta imot Marshallhjelpen fra USA. Forutsetningen for å motta hjelpen var at Europa samordnet gjenoppbyggingen og satset på produksjonsfremmende tiltak framfor planøkonomiske virkemidler. Dette var ikke ukontroversielt, men fikk likevel flertall.

Utenrikspolitikken stod sentralt i Norges nyorientering etter krigen. De første årene forsøkte man i tråd med landets tidligere politikk å holde fast ved en brobyggingsrolle. Sverige ivret også sterkt for en nøytralitetslinje, underbygget av et nordisk forsvarssamarbeid. Den raskt eskalerendekalde krigen mellom USA og Sovjetunionen økte imidlertid presset på å velge side. Innenfor Arbeiderpartiet resulterte dette i store stridigheter, som endte med at Norge ble medlem av den atlantiske forsvarsalliansen NATO i 1949. Det forpliktende forholdet til Vest-Europa ble forsterket gjennom medlemskap i OECD i 1948 og EFTA i 1960.

Perioden fra 1945 til 1970 regnes som den formative fasen i utviklingen av velferdsstaten. Mye av bakgrunnen for dette ligger i en sterk sammenhengende vekst gjennom hele perioden. Og folk var villige til å betale for velferd. Skattene økte voldsomt, uten store protester. De politiske konfliktene dreide seg snarere om hvorvidt skattene skulle ilegges på arbeid eller forbruk. Forbruksbeskatningen økte fra 1 prosent før krigen til 20 prosent ved innføringen av momsen i 1970.

Mellomkrigstidens frie markedskrefter hadde ført til krise på 1930-tallet, og det var planøkonomi som deretter, og ikke minst under krigen, hadde gitt gode resultater. Troen på økonomistyring var derfor sterk, selv om det var politiske uenigheter om hvorvidt denne styringen skulle gå. Sosialdemokratiet bygde på en blandingsøkonomi, der eiere, arbeidere og staten alle hadde sitt å si. Aksjemarkedet var nærmest dødt. Ledelsen i de enkelte foretak lå i hendene på direktørene som ble sett på som spesialister på industridrift. Systemet er kalt «direktørkapitalisme» og passet sosialdemokratene godt.

Det var tverrpolitisk enighet om at industrialiseringen i landet måtte oppmuntres, og at staten burde spille en ledende rolle i dette. Dette var dels en følge av og kompensasjon for at et norsk borgerskap var for svakt til å lede an i denne utviklingen. Kraftutbygging i statlig regi ble et satsingsfelt, og resulterte i store metallurgiske bedrifter, jern- og aluminiumsverk. Noen av disse kunne staten overta fra tyskerne, som hadde satset stort på denne industrien under krigen.

I etterkrigstiden gikk primærnæringene kraftig tilbake, fra 42 til 15 prosent av landets samlede årsverk. Industrien, og særlig administrasjon og tjenesteyting, opplevde en tilsvarende sterk vekst. Flere flyttet til byene. For å motvirke denne tendensen ble Distriktenes utbyggingsfond etablert i 1960.

Arbeiderpartiet satt med makten de første 20 årene etter krigen. Partiet hadde allerede ved kriseforliket i 1935 tatt et avgjørende skritt vekk fra sitt revolusjonære program. Med «landsfaderen» Einar Gerhardsen ved roret spilte partiet en samlende rolle etter krigen, selv om økende politiske motsetninger gjorde at regjeringen måtte gå av etter Kings Bay-ulykken i 1963, og i 1965 ble avløst av en borgerlig regjering ledet av Per Borten fra Senterpartiet. Kursendringen var likevel ikke drastisk. De borgerlige partiene stod sammen med Arbeiderpartiet om det viktigste prosjektet i etterkrigstiden: utbyggingen av velferdsstaten.

Velferdsstaten ble muliggjort av den enorme veksten etter krigen, som gjorde at ytelsene som kunne skytes inn i fellesskapet, ble så store at velferd ble noe annet enn den selektive og sosialt degraderende sosialforsorgen som hadde oppstått på slutten av 1800-tallet. Gjennom universalitetsprinsippet ble ytelsene dessuten gjort uavhengig av behovsprøving.

Umiddelbart etter krigen ble barnetrygdsyketrygd og arbeidsledighetstrygd innført. Det avgjørende gjennombruddet kom med folketrygden i 1966. Andre sentrale velferdsprosjekter var sosial husbygging, utbygging av sykehus og distriktshelsetjeneste, samt innføring av obligatorisk niårig folkeskole i 1969. Ungdom strømmet til gymnas, nye universiteter i BergenTrondheim og Tromsø, samt til nyopprettede distriktshøyskoler fra 1970 av.

Fordypningsartikkel:

Updated: 19. juli 2017 — 10:12
Homandberg Family © 2017 Frontier Theme

Enjoy this blog? Please spread the word :)