Homandberg Family

Genealogi

Norge 1970-1990

Rundt 1970 regnes «etterkrigstiden» som slutt. Da begynte en overgangsperiode preget av økte politiske og kulturelle spenninger, økonomisk stagnasjon og voksende tvil rundt reguleringsstaten og den sosialdemokratiske modellen.

Sist på 1960-tallet ble hele den vestlige verden rystet av studentopprør, som kombinerte politisk radikalisme og protest mot amerikansk krigføring i Vietnam med en kamp for frihet og individualisme. I Norge ble ikke opprøret så tilspisset, men på mange måter kan den radikale AKP (m-l)-bevegelsen sees som dens arvtaker. AKP var sterkt inspirert av det den oppfattet som det antiautoritære ved Maos kulturrevolusjon i Kina. Bevegelsen utviklet seg imidlertid raskt selv i en autoritær retning.

Kvinnebevegelsen fikk vind i seilene i 70-årene, og medvirket til at flere kvinner kom ut i arbeidslivet, til at en ny, liberal abortlov ble vedtatt, og til bygging av barnehagerMiljøbevegelsen var også et barn av 70-tallet. Store demonstrasjoner ble iverksatt for å stanse utbyggingen av vassdrag som Mardøla og Altaelva. Motstanderne lyktes ikke med å stanse disse prosjektene, men opprettelsen av et Miljøverndepartement i 1978 og økt bevissthet om miljøspørsmål var frukter av dette engasjementet.

1970-årenes viktigste politiske enkeltsak og jordskjelv var EF-striden. Norge hadde flere ganger på 1960-tallet søkt om medlemskap, og saken hadde klart politisk flertall på Stortinget. Da Borten-regjeringen måtte gå på grunn av indre splid om EF i 1971, åpnet det imidlertid for en folkeavstemning året etter. Dette resulterte i en storstilt mobilisering, og Nei-siden fikk flertall. Dette var en tydelig protest fra grasrota mot det politiske establishment.

Arbeiderpartiet var mest skadeskutt etter EF-nederlaget, og i et forsøk på å komme på offensiven forsøkte de å innføre en rekke radikale reformer. De fleste av dem forble på skrivebordet, og de kom til å danne mye av bakgrunnen for at høyrebølgen vokste fram på 1980-tallet. Etterkrigstidens tro på en regulerende stat mistet stadig tilhengere.

1970-årene var preget av økonomisk stagnasjon, særlig etter oljekrisen i 1973-74. For Norge innebar imidlertid oppdagelsen av olje på norsk sokkel sent på 1960-tallet en avvikende utvikling, særlig på sikt. Gjennom hardhendt statlig styring lyktes det å oppnå kontroll over oljefeltene i Nordsjøen, samtidig som man klarte å tilegne seg den ypperste internasjonale ekspertisen på feltet. Frukten av dette samvirket var Statoil, et heleid statlig selskap som fikk hovedansvaret for oljeutvinningen i Nordsjøen. I 1969 startet utbyggingen av det første norske oljefeltet, Ekofisk. Det var likevel først de påfølgende tiårene at oljen skulle skape en rikdom i Norge som gjorde landet i stand til å motvirke internasjonale bølgedaler gjennom motkonjunkturpolitikk.

Den borgerlige seieren ved valget i 1981 innvarslet et politisk tidsskifte. Under Kåre Willoch fra Høyre ble en allmenn deregulering iverksatt, blant annet av bankvesenet, kringkasting og oljevirksomhet. Liberaliseringen var ledd i en bredere internasjonal trend, ledet an av politikere som Margaret Thatcher og Ronald Reagan.

Det plutselige frislippet i økonomien fikk raskt noen uheldige konsekvenser. Viktigst var det at opphevingen av kredittreguleringene skapte en spekulasjons-boom. Da Brundtland-regjeringen tok over i 1985, økte den rentenivået for å motvirke dette frislippet. Liberaliseringen av politikken var likevel en tendens som var kommet for å bli. Mye av denne politikken ble også omfavnet av Arbeiderpartiet. Det fantes ingen vei tilbake til etterkrigstidens sosialdemokratiske reguleringssamfunn.

Fordypningsartikkel:

Updated: 20. juli 2017 — 13:10

The Author

Homandberg Family © 2017 Frontier Theme

Enjoy this blog? Please spread the word :)

  • Follow by Email
  • Facebook
    Facebook
  • Twitter
  • YouTube